Er du av de som ikke bare jo jo-slanker deg, men også jo-jo trener?
Du har dine perioder hvor du er veldig ivrig og "på", og så er det lange perioder med stillstans og minimalt eller ingen trening?
Er du med i statistikken blant 120 000 nordmenn som er støttemedlemmer på treningssenter?
Som betaler penger for dårlig samvittighet over å ikke fullføre?
Jeg bor rett ved et treningssenter. I januar er det smekkfullt av biler, langs veien og utenfor senteret. I fjor vinter måtte sågar brannvesenet og kommunen tilkalles for å få ordnet opp i direkte trafikkfarlige parkeringer.
Hva om disse hadde gått til treningssenteret i stedet...
Nå i november registrerer jeg at det er veldig så glissent på parkeringen.
Som Helse-og Frisklivscoach er det ofte at dette å komme i gang med mer trening er et viktig mål i livshjulet til mine kunder. Da jobber vi aktivt med SMART-modellen, hvor særlig R-en og realisme er viktig å gå i dybden på.
Hva er realistisk å få til i ditt liv av trening?
Jeg er der at rask gange er en god start for alle som har vært på ”ladning” i sofaen.
Hva er så realistisk å komme i gang med?
Selv om jeg alltid har vært en aktiv vandrer i skog og mark, så er det en erkjennelse at de gode pulsøktene med jogging har vært preget av jo-jo faser siden håndballkarrieren i 5.div. bedrift ble lagt opp.
Jeg liker å trene på senter. Jeg boostes av pulserende musikk og en ivrig instruktør som drar oss i gang på saltimer. Dog, jeg har vært av kategorien urealistisk...som i iveren har oversett for eksempel at oppsatt og påmeldt Step/Styrke time var i kategorien "3", altså det hardeste...
Jeg har gardert meg på bakerste rad med alle foran meg i saltimer som en beskyttende vegg for å ikke avsløres dersom jeg har hengt etter. Jeg har dog latt meg overraske etter bare 5 minutter og tenkt "hvordan i alle dager skal jeg holde ut 55 minutter til"...
Jeg har kjent på tomatrødheten ikke bare over å være utslitt av ei treningsøkt, men også over at garderingsstrategien min over å stå på bakerste rad har blitt sabotert av instruktør som har snudd salen midt i en sang! Og plutselig har jeg vært på fremste rad, med hele "garderingsmuren" BAK meg . Dobbelt tomatrød ville folk sett meg som har hatt instruktøren sin plass foran meg.
Jeg har vært på timer hvor du veksler mellom kondisjon og styrke. Hvor styrkeøkten har kjentes ut som et godt pusterom for blodpumpa. Vel, helt til jeg har fått på meg vektstang over skuldrene som ikke har vært der på mange år. Begrep om hva som har vært reelle antall kilo å ta på meg har vært styrt etter hva sidemann har tatt på. Jeg kan da ikke være dårligere enn de andre?
Jeg har stått der med vekta på skuldrene å kjent på sjokket... Shit, jeg har ikke styrke til å løfte den av! Trippel tomatrød har jeg en gang måtte bedt sidemann om hjelp. I det tragikomiske har jeg kommet på en historie de som har vært besvimelsen og så gar døden nær av å ligge der med vekta over halsen uten å komme seg løs...det hadde vært litt av en skjebne. "Kvinne besvimte på Stamina etter å ha fått vektstang over seg...".
Jeg har lært av slike historier. Jeg har lært meg å fokusere på realismen i gjennomføring av mine treningsøkter. Jeg har lært meg å finne tilbake til regelmessige trente Elin som var sprek og aktiv i ungdommen. Og det takket være å fokusere på realismen i både hva og hvor jeg trener.
Jeg har lært meg å trene på en puls på ca. 60-70 % av makspuls og hvordan det gir meg jevn trening, kontra å sprenge seg opp til makspuls til første fem minuttene for så å kjenne på at all treningsglede drepes av smerte og ubehag.
Kluet er altså å gå inn i oss selv på hva som er realistisk å gjennomføre av trening.
UnoChoice-gjør et valg, også et godt treningsvalg!
Du har dine perioder hvor du er veldig ivrig og "på", og så er det lange perioder med stillstans og minimalt eller ingen trening?
Er du med i statistikken blant 120 000 nordmenn som er støttemedlemmer på treningssenter?
Som betaler penger for dårlig samvittighet over å ikke fullføre?
Jeg bor rett ved et treningssenter. I januar er det smekkfullt av biler, langs veien og utenfor senteret. I fjor vinter måtte sågar brannvesenet og kommunen tilkalles for å få ordnet opp i direkte trafikkfarlige parkeringer.
Hva om disse hadde gått til treningssenteret i stedet...
Nå i november registrerer jeg at det er veldig så glissent på parkeringen.
Som Helse-og Frisklivscoach er det ofte at dette å komme i gang med mer trening er et viktig mål i livshjulet til mine kunder. Da jobber vi aktivt med SMART-modellen, hvor særlig R-en og realisme er viktig å gå i dybden på.
Hva er realistisk å få til i ditt liv av trening?
Jeg er der at rask gange er en god start for alle som har vært på ”ladning” i sofaen.
Hva er så realistisk å komme i gang med?
Selv om jeg alltid har vært en aktiv vandrer i skog og mark, så er det en erkjennelse at de gode pulsøktene med jogging har vært preget av jo-jo faser siden håndballkarrieren i 5.div. bedrift ble lagt opp.
Jeg liker å trene på senter. Jeg boostes av pulserende musikk og en ivrig instruktør som drar oss i gang på saltimer. Dog, jeg har vært av kategorien urealistisk...som i iveren har oversett for eksempel at oppsatt og påmeldt Step/Styrke time var i kategorien "3", altså det hardeste...
Jeg har gardert meg på bakerste rad med alle foran meg i saltimer som en beskyttende vegg for å ikke avsløres dersom jeg har hengt etter. Jeg har dog latt meg overraske etter bare 5 minutter og tenkt "hvordan i alle dager skal jeg holde ut 55 minutter til"...
Jeg har kjent på tomatrødheten ikke bare over å være utslitt av ei treningsøkt, men også over at garderingsstrategien min over å stå på bakerste rad har blitt sabotert av instruktør som har snudd salen midt i en sang! Og plutselig har jeg vært på fremste rad, med hele "garderingsmuren" BAK meg . Dobbelt tomatrød ville folk sett meg som har hatt instruktøren sin plass foran meg.
Jeg har vært på timer hvor du veksler mellom kondisjon og styrke. Hvor styrkeøkten har kjentes ut som et godt pusterom for blodpumpa. Vel, helt til jeg har fått på meg vektstang over skuldrene som ikke har vært der på mange år. Begrep om hva som har vært reelle antall kilo å ta på meg har vært styrt etter hva sidemann har tatt på. Jeg kan da ikke være dårligere enn de andre?
Jeg har stått der med vekta på skuldrene å kjent på sjokket... Shit, jeg har ikke styrke til å løfte den av! Trippel tomatrød har jeg en gang måtte bedt sidemann om hjelp. I det tragikomiske har jeg kommet på en historie de som har vært besvimelsen og så gar døden nær av å ligge der med vekta over halsen uten å komme seg løs...det hadde vært litt av en skjebne. "Kvinne besvimte på Stamina etter å ha fått vektstang over seg...".
Jeg har lært av slike historier. Jeg har lært meg å fokusere på realismen i gjennomføring av mine treningsøkter. Jeg har lært meg å finne tilbake til regelmessige trente Elin som var sprek og aktiv i ungdommen. Og det takket være å fokusere på realismen i både hva og hvor jeg trener.
Jeg har lært meg å trene på en puls på ca. 60-70 % av makspuls og hvordan det gir meg jevn trening, kontra å sprenge seg opp til makspuls til første fem minuttene for så å kjenne på at all treningsglede drepes av smerte og ubehag.
Kluet er altså å gå inn i oss selv på hva som er realistisk å gjennomføre av trening.
UnoChoice-gjør et valg, også et godt treningsvalg!
RSS Feed
