Så du Skavlan i kveld, og temaet de pratet på. Om livet og hva som er meningen med livet? Hva er lykken? Hun svenske gjesten i studio sammenlignet de som lever "A4-livet" som et sunt menneske med diverse avhold versus de som lever i forlystelse og unner seg ting i livet som samtidig er med på å forkorte gjennomsnittlig levealder.
Er det bedre å leve litt lengre og bli gammel etter å ha levd et litt kjedelig liv? Å bli f.eks. 84 år? Eller er det bedre å leve litt kortere, etter et litt utsvevende liv og "farlig" liv, og dø som 74 åring? Hva er svaret på dette?
Det ble nevnt på Skavlan, at tallet 42 er svaret på Spørsmålet om livet, universet og alt mulig, ifølge Douglas Adams' skjønnlitterære serier Haikerens guide til galaksen.
Det blir generaliserende å si at det gode liv er å leve etter en viss oppskrift. Vi mennesker er forskjellige, vi mennesker har ulike behov.
Er mennesker opptatt av hva som er det gode liv? Ja som coach opplever jeg dette definitivt.
Jeg har vært der selv, at livet kom til et punkt hvor det ble "hverdager" og samme tralten. Og en følelse av noe uforløst, at flere drømmer ble satt på vent. I en tilværelse som 70 % pendlerfrue med stort ansvar for Familien AS, kom følelsen stadig oftere av å tilsidesette egne behov. Samtidig ga det en følelse av dårlig samvittighet over å kjenne det slik. Barna var og er det viktigste i livet.
For noen år siden deltok jeg på "Passion test" i Oslo med Janet Attwood.
Der skulle vi som deltakere bl.a. skrive ned lidenskaper og passion i eget liv, og hva vi f.eks. ønsket oss mer av. Hva skulle så til for å realisere denne lidenskapen? Det var 5 eller 10 punkter det hele skulle komprimeres til. Etter at vi hadde gjennomført testene var det ei i den fullsatte salen som begynte å gråte. Hun delte med oss andre hva som tynget henne. Og da kom det at "jeg blir så skremt av meg selv når jeg ser på denne listen min av lidenskap og passion som jeg savner i eget liv, for ingen av punktene omhandler mine barn. Hvordan kan jeg være så egoistisk".
I salen ble det en fin dialog rundt dette, hvor mange hadde behov for å utrykke at de kjente det samme. Det ble fine vinklinger på det at det å ha en slik "egoliste" med egen passion og lidenskap i livet samtidig handler om å realisere seg selv. Hva om det igjen skaper en mamma eller pappa med mer utstråling og aura som ville smitte over på hele familien?
På Skavlan ble det også nevnt at det mange angrer på som godt voksne er at de ikke tilbragte mer tid med barna i oppveksten. Mens 30-40 åringer utrykker at de savner mer tid til seg selv.
Hvor livet går i en hverdagstralt, med oppfølging av barna. Og opplevelsen av autonomi og selvbestemmelse blir konstant nedprioritert hos mange voksne.
Som coach er det nettopp dette som ofte er tema, at egne behov i livet er nedprioritert. Det er noe som er i ubalanse.
Da jeg startet på NLP Practitioner (første utdanninga) møtte jeg mange i 40-50 årene som var kommet dit at ønsket var å realisere noe mer i eget liv. Nå var barna ute av redet og det var frigitt mer egentid. Coachingen og særlig NLP og bevisstgjørende spørsmål ble en måte å gjenfinne gjemte og glemte drømmer og mål i livet.
Her er det at UnoChoice trekker inn paralleller til det å ha en coach i eget liv med det å ha en trener for et fotballag eller at et orkester har en dirigent. Proffe musikere vet å spille, samtidig bruker de en dirigent i et orkester for å holde takten uten å "spore av". En idrettsutøver eller et fotballag bruker trener for å holde fokus uten å spore av. Slik kan vi tenke oss at en coach fungerer for et menneske. Det blir en måte å holde fokus på i eget liv til måloppnåelse. Du har noen som heier på deg til målet er nådd.
"Gjør du noe som ikke funker-gjør noe annet".
Mange ønsker seg ut av en tilstand i livet som oppleves som uønsket. De havner samtidig lett i samme sporet. Det blir hverdagstralten. I søken etter noe mer er salget av selvhjelpsbøker stadig på topplister. Det har samtidig lett for at det blir med lesingen, fokuset blir værende der boken gjerne ligger på nattbordet, det blir med et ønske om å prøve uten å realisere ved å gjøre.
Som coach stilles det spørsmål for å skape refleksjon. Coach fokusere på å avdekke gjemte og glemte ressurser som får et menneske til å endre seg fra en som prøver til en som gjør!
Her i UnoChoice planlegges det for fullt spennende aktiviteter fremover.
Visionboard Workshop , samt helgeworkshop i uke 3
"gjør 2016 til DITT år".
Det kommer nærmere info. Allerede er det påmeldte FØR annonsering!
Ta kontakt dersom du er nysgjerrig på hva workshoppene bringer, og kom gjerne innom standen til UnoChoice på Byjentan i Bodø.
Ønsker alle ei fin helg hvor du GJØR gode VALG. Derfor UnoChoice-gjør et valg, ditt valg" .
Er det bedre å leve litt lengre og bli gammel etter å ha levd et litt kjedelig liv? Å bli f.eks. 84 år? Eller er det bedre å leve litt kortere, etter et litt utsvevende liv og "farlig" liv, og dø som 74 åring? Hva er svaret på dette?
Det ble nevnt på Skavlan, at tallet 42 er svaret på Spørsmålet om livet, universet og alt mulig, ifølge Douglas Adams' skjønnlitterære serier Haikerens guide til galaksen.
Det blir generaliserende å si at det gode liv er å leve etter en viss oppskrift. Vi mennesker er forskjellige, vi mennesker har ulike behov.
Er mennesker opptatt av hva som er det gode liv? Ja som coach opplever jeg dette definitivt.
Jeg har vært der selv, at livet kom til et punkt hvor det ble "hverdager" og samme tralten. Og en følelse av noe uforløst, at flere drømmer ble satt på vent. I en tilværelse som 70 % pendlerfrue med stort ansvar for Familien AS, kom følelsen stadig oftere av å tilsidesette egne behov. Samtidig ga det en følelse av dårlig samvittighet over å kjenne det slik. Barna var og er det viktigste i livet.
For noen år siden deltok jeg på "Passion test" i Oslo med Janet Attwood.
Der skulle vi som deltakere bl.a. skrive ned lidenskaper og passion i eget liv, og hva vi f.eks. ønsket oss mer av. Hva skulle så til for å realisere denne lidenskapen? Det var 5 eller 10 punkter det hele skulle komprimeres til. Etter at vi hadde gjennomført testene var det ei i den fullsatte salen som begynte å gråte. Hun delte med oss andre hva som tynget henne. Og da kom det at "jeg blir så skremt av meg selv når jeg ser på denne listen min av lidenskap og passion som jeg savner i eget liv, for ingen av punktene omhandler mine barn. Hvordan kan jeg være så egoistisk".
I salen ble det en fin dialog rundt dette, hvor mange hadde behov for å utrykke at de kjente det samme. Det ble fine vinklinger på det at det å ha en slik "egoliste" med egen passion og lidenskap i livet samtidig handler om å realisere seg selv. Hva om det igjen skaper en mamma eller pappa med mer utstråling og aura som ville smitte over på hele familien?
På Skavlan ble det også nevnt at det mange angrer på som godt voksne er at de ikke tilbragte mer tid med barna i oppveksten. Mens 30-40 åringer utrykker at de savner mer tid til seg selv.
Hvor livet går i en hverdagstralt, med oppfølging av barna. Og opplevelsen av autonomi og selvbestemmelse blir konstant nedprioritert hos mange voksne.
Som coach er det nettopp dette som ofte er tema, at egne behov i livet er nedprioritert. Det er noe som er i ubalanse.
Da jeg startet på NLP Practitioner (første utdanninga) møtte jeg mange i 40-50 årene som var kommet dit at ønsket var å realisere noe mer i eget liv. Nå var barna ute av redet og det var frigitt mer egentid. Coachingen og særlig NLP og bevisstgjørende spørsmål ble en måte å gjenfinne gjemte og glemte drømmer og mål i livet.
Her er det at UnoChoice trekker inn paralleller til det å ha en coach i eget liv med det å ha en trener for et fotballag eller at et orkester har en dirigent. Proffe musikere vet å spille, samtidig bruker de en dirigent i et orkester for å holde takten uten å "spore av". En idrettsutøver eller et fotballag bruker trener for å holde fokus uten å spore av. Slik kan vi tenke oss at en coach fungerer for et menneske. Det blir en måte å holde fokus på i eget liv til måloppnåelse. Du har noen som heier på deg til målet er nådd.
"Gjør du noe som ikke funker-gjør noe annet".
Mange ønsker seg ut av en tilstand i livet som oppleves som uønsket. De havner samtidig lett i samme sporet. Det blir hverdagstralten. I søken etter noe mer er salget av selvhjelpsbøker stadig på topplister. Det har samtidig lett for at det blir med lesingen, fokuset blir værende der boken gjerne ligger på nattbordet, det blir med et ønske om å prøve uten å realisere ved å gjøre.
Som coach stilles det spørsmål for å skape refleksjon. Coach fokusere på å avdekke gjemte og glemte ressurser som får et menneske til å endre seg fra en som prøver til en som gjør!
Her i UnoChoice planlegges det for fullt spennende aktiviteter fremover.
Visionboard Workshop , samt helgeworkshop i uke 3
"gjør 2016 til DITT år".
Det kommer nærmere info. Allerede er det påmeldte FØR annonsering!
Ta kontakt dersom du er nysgjerrig på hva workshoppene bringer, og kom gjerne innom standen til UnoChoice på Byjentan i Bodø.
Ønsker alle ei fin helg hvor du GJØR gode VALG. Derfor UnoChoice-gjør et valg, ditt valg" .
RSS Feed
